Jeg er, utover normalen, så til de grader, redd for å være alene i mitt eget hjem. Ingen har trodd noe særlig på meg, og dette har medført diverse forsøk på å skremme meg. Lurt meg til å se skumle filmer, fortalt ekle historier, skremt meg and so on...
På den gamle øya mi, der jeg er fra, har det til dags dato ikke skjedd at jeg har sovet en hel natt hvis jeg har vært alene der. Jeg husker fortsatt at Mikkel Rev var i stua en natt da jeg var 3-takk til pappa for å være en trygg favn den gang.
I Trondheim bodde jeg i 4 etasje, det kan komme noen inn fra verandaen der også, alt eventuelle inntrengere trenger er et helikopter, gode klatresko eller å hoppe over fra naboens veranda. Jeg bodde også mellom en kirke og en kirkegård, spøkelser, ånder, diverse - sov ikke nevneverdig godt der heller, men der reddet diverse samboerskap nattesøvnen.
Det verste er å slukke lysene, da inviterer man mørket inn og lar det omslutte både psyken og gjøre det materielle om til ugjenkjennelige størrelser som erter sansene, trigger gåsehuden og øker pulsen.
Her, nå, bor jeg i første etasje, ut mot skogen, helt alene, men det går bra...
1 kommentarer:
jeg har trodd på deg, Kånå! Og i den koselige leiligheten du har nå er det ikke noe skummelt:)
Legg inn en kommentar